Nyttårstanker 2025

I år henger nyttårsforsettene mine (jeg har nemlig to) virkelig i en tynn tråd. Jeg vet jeg kommer til å bryte samtlige om en dag eller to, eller tre.  Men siden jeg vet det, kan jeg jo endre løftet til «prøve så godt jeg kan», eller «kanskje jeg ikke klarer det», eller «jeg kan øve litt og litt.»

Det første forsettet mitt er noe så drastisk som å slutte med alt som heter emoji. Jeg skal ikke trykke på smilefjes, sinnafjes, kattefjes, nissefjes, tommelen opp og ned, til høyre og venstre. Jeg skal ha ren tekst, rene flater, der du som leser kan legge inn alt du ønsker utfra hvordan du tolker.

Men så var det denne tolkningen da. Opphavet til tanken min, stammer fra noe jeg leste i Aftenposten. Innlegget sa at for det første tilhører emoji tenåringer, det er et tenåringsspråk. Og, sa forfatter av innlegget, at hvis jeg som avsender må bruke bilder for å tydeliggjøre det jeg har skrevet, har jeg altså ikke klart å formidle det jeg har på hjertet. Tror det er nærmere to år siden jeg leste disse linjene, men hadde glemt … Nå dukket teksten opp og jeg forstod ordene mer tydelig nå enn jeg gjorde i lesende stund.

Den satt, det traff virkelig, det var i grunnen sant, følte jeg. Egentlig bruker jeg ikke så mange eller mye emoji, så hvordan slutte med de få jeg klistrer inn mellom ordene? Phu, vanskelig. Jeg kjenner en dame som ikke bruker disse symbolene i det hele tatt, og synes det er helt greit – nå. I begynnelsen tenkte jeg; er hun sur på meg – selv om teksten sa noe helt annet? Teksten var helt vanlig, informativ ang en avtale, tid og sted og tingenes tilstand. Må man smile eller tilføre stjernedryss, for at det skal oppfattes riktig? Tror ikke det.  Jaja, dette blir spennende.

Det andre nyttårsløftet mitt, til meg selv, er; ikke å avbryte hele tiden når andre snakker. Woops, det er i alle fall ikke lett.  Jeg har vokst opp i en familie der min mor gjorde det hele tiden – og – alle irriterte seg over det. – Fra det ene til det andre, begynte hun, og fortsatte med det hun hadde på hjertet og i hodet. Så sa hun noe helt annet enn det vi pratet om. En ting var at hun ikke helt klarte å følge med på hva vi snakket om, det tilhørte ikke hennes tid. En annen ting var at hun hadde dårlig tid, hun skulle tross alt få budskapet sitt igjennom, og det var ikke lett, siden alle stemmene var veldig høye og ørene stort sett døve for utenomsnakk. Siden ingen hørte på henne, begynte hun bare å prate – høyt – hun også. Da lyttet vi. Men forferdelig kjedelig å bli avbrutt, og vi mistet gløden og tråden.

Den gang tenkte jeg at sånn skal aldri jeg gjøre. Det har jeg visst sagt flere ganger og brutt det løftet med og uten stil.

Tenker jeg ikke utbroderer mer, for ser at fallhøyden min er temmelig stor. (Etter punktum kommer mange smilefjes og lykkelige fjes, de er bare usynliggjort i dette øyeblikk).

Anne-Margrethe Hovet